Fjellfanter på tur i Romsdalen og Eresfjord
Skrevet av
02.10.2013


Høsten har for lengst meldt sitt inntog, skogen brenner i alle farger og de høyeste fjelltoppene har tatt på seg sesongens første lue av snø. Jeg har nå bodd en måned i Ålesund med sin velkjente jugendstil i hjertet av Sunnmøre, og kan absolutt sette pris på kort vei til noen av Norges vakreste fjell- og fjordområder. Etter å ha blitt kjent med noen nye fjes, hengende i klatretau i Sunnmørshallen, ble det fort lagt planer om å dra på klatretur. Turen denne gangen gikk innom Romsdalen og deretter til Eresfjorden kjent som svaklatringens nirvana.

I forrige uke, nærmere bestemt på onsdag, dro jeg, Aslak Flem og belgier Hannes til vårt første mål; Romsdalshorn. Tidlig på morgenen i Isfjorden møtte vi Øystein Eliassen og kjørte opp Vengedalen til foten av hornet. Vi så at det allerede hadde lagt seg en del snø i nordveggen som vi skulle bestige, men gikk uansett opp ryggen på Litlefjellet for å gjøre et forsøk. Med sol og spektakulær utsikt til trollveggen kom vi opp til gapet hvor klatringen startet. Etter bare tre taulengder med tradisjonell klatring ble det for mye is og snø til at vi følte oss trygge på å fortsette. Vi hadde dessverre ikke pakket til vinterbestigning. Da vi hadde kommet tilbake til bilen så vi at toppen var innhyllet i tåke og var glad vi hadde snudd.

Nordveggen på Romsdalshorn Meg foran. Aslak, Hannes og Øystein bak på ryggen opp fra Litlefjellet. Utsikt ned i Romsdalen med Åndalsnes i enden.

Vi hadde enda noen timer med dagslys igjen, så vi kjørte rundt til Romsdalen og inn til klatrefeltet ved Hornaksla. Jeg hadde tidligere vært å snust på ei rute kalt Ingrid Espelid, men da var det for bløtt. Nå var ruta tørr, så jeg, Aslak og Hannes fikk klatreselen på oss igjen. Øystein hadde allerede dratt hjem. Her fikk vi tre taulenger i et fint venstrevendt dieder med god femmer-klatring og mange muligheter for å sette sikringer. Vi kom oss opp like før solen gikk ned, men måtte følge rampen ned i mørket. Dette er absolutt ei rute å anbefale.

Etter å ha våknet opp torsdag morgen fra ei litt turbulent natt under ei trafikkert togbanebru som gikk over Rauma, bestemte vi oss for å kjøre til Eresfjorden. Vi skaffet føreren på veien og så mulighetene for god og utfordrende klatring komme som perler på en snor ettersom vi bladde i den. Men da vi kom over fjellet, så vi at toppene med tradisjonell klatring var dekket av sesongens første snølag her også. Nøtter, kamkiler og annet trad-utstyr ble da klippet ut av selen. Humøret sank ikke av den grunn, for Eresfjorden har noen av landets lengste fullbolta ruter, som heldigvis lå under snøgrensen. Vi startet i klatrefeltet Håhammaren som har flere ruter med tre taulengder som passet oss perfekt. Da vi hadde bestemt oss for en lang rute dagen etter, gikk vi bare en rute som het Ludo. Denne var kjempefin rundt gradene 5-6. Nå følte vi oss skikkelig samkjørte og så frem til neste dag.

Første nattens camp. Tatt på morgenen. Fjellfantene foran fjellet Goksøyra i Eresfjorden.

Balansekoden. Det er grytidlig fredag morgen når kaffen koker på rødspritbrenneren, vi ville nødig starte for sent. Dette kom til å bli en lang dag. Denne ruten ligger i fjellsiden Utkleiva, er 700 meter, har 15 fullbolta taulengder og består for det meste av sva, men har også innslag av dieder, riss og små opptak.  Gradene går fra 2 til 7-, men de fleste taulengdene ligger rundt 5 og 6. Aslak ledet første taulengde, så Hannes og deretter meg. De første lengdene var god oppvarming, men med uvant svaklatring. Ingen av oss har klatret særlig mye sva før, så samtlige var spente på om vi kom oss helt til toppen. Etter en heller våt travers på sjette taulengde, som jeg ledet, fikk Aslak klatret et fint overheng som gikk over i ett nytt svaparti. Da solen virkelig begynte å varme og vi følte oss godt i siget, steg også gradene. Den erfarne belgieren fikk lede den hardest graderte taulengden og vi kjente mestringen da alle stod forankret etter et lite tilgivende svaparti uten noe særlig å holde i eller stå på. Etter en runde high five, begynte fingrene mine å svette. Jeg innså at jeg skulle lede neste taulendge. Denne var 6+, noe jeg ikke hadde gått ute på flere år, og aldri på sva. Tærne klorte seg fast i berget og jeg kom meg overraskende lett opp. Vi spiste litt mat og nøt utsikten før vi startet på de siste taulengdene. Bortsett fra en noe utfordrende siste bergvegg, som Aslak ledet, ble dette sjarmøretappen. Nå stod vi tre utrolig fornøyde karer på toppen med brede smil, mens vi lente oss på svaet og ivrig diskuterte den gode klatringen.

 Utkleiva med ruta Balansekoden som går fra midt nederst, skrått ut til høyre og opp det siste store svapartiet. Hannes på et av de første svapartiene. Utsikt fra midt i veggen inn i Eresfjorden. Aslak leder opp den første veggen. Jeg følger etter opp et dieder. Rutas crux. 7- mesterlig ledet av Hannes. Aslak klipper ut ekspresslyngene opp cruxet. Hannes gjør den obligatoriske ankerposeringen. Jeg leder opp min hardeste taulengde. (6+) Hannes følger etter opp svaet. Ny obligatorisk ankerposering med utgangen av Eresfjorden i bakgrunn. Aslak støter opp siste veggen før toppen. Gladgjeng ved toppankeret. 700 meter og 15 taulengder. Aslak i rappel mens solen sniker seg oppover svaet.

Tretten rappeller senere og etter ca 12 timer var vi igjen nede ved fjorden. Der ble vi møtt av Morgan Segafredo og Lise Sunde Støverstein som skulle klatre med oss resten av helgen i Eresfjord. Kvelden ble fylt med en kald pils og en Baileys under en stjerneklar himmel. Denne dagen kunne ikke vært bedre. Balansekoden er den beste fjellveggen jeg har klatret til nå og blir gjerne med igjen om noen føler det rykker litt i klatrefoten.

Da vi omsider kom oss opp på lørdag, litt utslitt, ble vi enig om å klatre 7 taulendger i den fullbolta ruta Giro d´ Italia i Ulvesvaet. Vi var nå to taulag, meg og Aslak og resten. Med svaklatring rundt grad 6 var også dette en utfordrende og fin rute. Det som virkelig gjorde denne ruta spesiell var et overheng gradert 8. Aslak og Hannes ledet dette overhenget mesterlig, dog teknisk, ved å dra seg opp etter ekspresslyngen de fikk klippet inn på svaet like over kanten. Da vi hadde kommet ned etter en ny triumf tok jeg og Hannes en velfortjent dukkert i Eresfjorden, noe som virkelig var på tide.

Heftig overheng i  Giro d´ Italia. Aslak på støtern. Lise leder opp svaet. Jeg karrer meg opp overhenget i bakgrunnen. Morgan og Lise henger også med på trenden og ankerposerer for fotografen.

På søndag begynte vi på ruten Borr Skulemeister i Forklesvaet. Vi hadde planlagt å gå de åtte første lengdene, da de to siste var gradert litt over vår evne. Vi kom oss ikke lengre enn seks taulendger da vi ble stoppet av et lengre parti med sva som var for bløtt til at vi ville fortsette. Vi rappelerte derfor ned og kjørte til Håhammaren for å støte noen siste taulengder før bilturen tilbake til Ålesund. Den siste klatreruten, Bjørnson (7), tok vi på topptau etter å ha ledet en rute kalt Synnøve Solbakken i et fint riss. Her fikk vi brynt oss på et skikkelig teknisk overheng i starten og et veldig bratt svaparti til toppen.

Gruppebilde. Hannes, meg, Morgan, Lise og Aslak. Lise klatrer opp Synnøve Solbakken mens Morgan sikrer. Hannes og meg.

Til slutt vil jeg bare si at Eresfjorden virkelig er et eldorado for klatring. Her har de lagt ned utrolig mange arbeidstimer, over flere år, for å legge til rette for slike som oss. Tusen takk. Anbefaler på det sterkeste å ta turen hit når været er fint. De fleste rutene ligger og bader i sol det meste av dagen og det er veldig kort anmarsj til alle feltene. Her er det klatring nok for flerfoldige dager.

PS. Lise mistet sitt GoPro kamera når vi klatret Giro d´ Italia, så om noen finner det i innsteget til Ulvesvaet er det bare å ta kontakt. Vi måtte gi opp etter intensiv leting før mørket hindret oss.


3 Comments