Mt. Aspiring
Skrevet av
11.12.2013


Sto på eksamen, sa opp leiligheten og flyttet inn i bilen. Etter to uker på veien fikk vi riktig værmelding, og satte snuten mot New Zealands svar på Matterhorn; Mt. Aspiring.

Plassert midt i The Southern Alps, noen mil vest for den sjarmerende landsbyen Wanaka, er Mt. Aspiring den høyeste toppen i New Zealand utenfor Mt. Cook-massivet. Med sine 3033 meter over havet og sin majestetiske pyramideform er den blitt et symbol på New Zealands fjellkultur.

Mt. Aspiring. Bildet hentet fra peakery.com

Med på turen var meg selv, nyfrelst fotograf Victoria Isern og selverklært Sogndøl Tord Are Meisterplass. Vi pakket klatreutstyr, klær og mat for fem dager på tur. Ettersom damen på sportsbutikken i Wanaka hadde overbevist oss om at én feltrasjon per måltid var for alt lite for en sulten viking, doblet vi like gjerne rasjonene. Sekkene var derfor noe tyngre enn planlagt da vi begynte å gå innover West Motukiki Valley.

pakking

Til tross for at jeg som regel ikke er spesielt glad i anmarsjer skal det sies at denne topper listen. Grønne daler, blanke elver og spisse fjell som kunne gitt enhver hedning sjelero. Det var faktisk så vakkert at hvis jeg hadde drevet med Yoga skulle jeg gjerne tatt en økt.

Victoria på The French Ridge  Victoria slapper av på French Ridge Hut på vei inn.

Da vi på dag 2 omsider nådde frem til foten av Mt. Aspiring var hytten stappfull. Ryktene om værvinduet hadde allerede spredd seg over det ganske land og alle med ambisjoner og lommebok hadde derfor fløyet inn med helikopter. Heldigvis for oss viste noen av guidene sympati og var snille nok til å legge seg utenfor i telt. Vi var lettet.

Panorama  Bonar-breen  Folksomt på Colin Todd hut med NW-ridge på Aspiring i bakgrunnen

Toppstøt dagen etter. Opp klokken 03:00 og avgårde klokken 04:00. Som på de fleste populære klatreruter er timing essensielt. Gode harde forhold på vei opp og mykt på vei ned. Ikke minst er det viktig å begynne på selve klatringen før andre partier som eventuelt skulle ha samme mål. Vi var derfor litt lange i masken da alle de andre partiene viste seg å bestå av guider med overdrevne oksygenopptak. Vi dannet fort baktroppen og slo oss til ro med det. Solen tittet så vidt frem da vi begynte på cruxet på nordvestryggen; The Kangaroo – et brattere opptak på stein som slettes ikke hadde fått samme navn noe annet sted i verden. Vi fortsatte med løpende sikring og gjorde én taulengde i herlig eksponert terreng. Vel forbi kenguruen ble tauet byttet ut med stegjern og vi fortsatte opp den eksponerte ryggen på perfekt névé. Utsikten utfoldet seg i alle retninger og ikke en vindpust var å oppdrive. Klokken 09:30 sto vi på toppen i baris og heiv etter pusten. Tasmaniahavet viste seg i vest og Mt. Cook raget majestetisk i nord. Etter en chorizopølse og noen energibars på toppen satte vi kursen nedover. Loket som vanlig på rappellen, men var allikevel tilbake i hytten med god margin ca. klokken 15:00.

Alpenglow Tord på toppen av kenguruen Victoria på toppen av Kenguruen Utsikt mot Rolling Pin  Siste biten mot toppen Havet! Vic og Tord er glade for å være på toppen IMG_1749 Utsikt fra toppen The Kangaroo i forgrunnen Vic på hytten etter toppstøtet.

Dagen etter våknet vi til regn og tjukk tåke. Jeg skal innrømme at jeg var mye mer nervøs nå enn på toppdagen. Ruten ned igjen til French Ridge Hut gikk via Bonar-breen over The Quarterdeck, som selv på en godværsdag ikke er til å spøke med. Frykten var å gå seg vill blant bresprekker, stup og svake snøbroer. En av guidene som også skulle ut tilbød oss å vente og følge hans spor, men at han ikke kunne garantere å finne veien. Vi skjønte at han ikke var noe bedre stilt enn oss og ga det et forsøk på egenhånd. Halvveis over breen lettet tåken nok til at vi kunne følge noen svake spor fra dagen før. Vi fant the Quarterdeck, og etter å ha hoppet over noen bresprekker var vi vel fremme ved hytten. Lettet som vi var pakket vi om sekkene og bestemte oss for å fortsette hele veien ut før været ble verre. Vi nådde bilen etter drøye 13 timer på farten.

The Quarterdeck

Vel nede i Wanaka feiret vi med øl, biff og bernaise.

Alle var enige om at det var en fin tur.


Kontakt