New Zealand – På ski i eventyrland
Skrevet av
15.11.2011


På min søken etter informasjon om ski kjøring i New Zealand har den generelle beskjeden vært: dra sørover! Og nå forstår jeg hvorfor. I det jeg kjørte av fergen som tar deg fra nord til sør begynte majestetisk fjell å komme tilsyne i horisonten. Det var så mektig at jeg fikk klump i magen og stå-ull på hele kroppen. Dette er Jan Teigen med ”min første kjærlighet” tegnet i landskap. Hvis det er noe som heter kjærlighet ved første blikk, så har jeg funnet det her. En stakkars vestlendig har begynt å revurdere sin religion, der han tilber fjell og fjord på hjemmebane som det flotteste i hele verden. Kan dette virkelig være flottere enn hjemme?

Vel, dette er jo ikke et pudder paradis, men terrenget er utrolig morsomt.  Meg og min Finske tur kamerat Erkka Aimola var i Treble Cone og i The Remarkables. Det er dessverre et dårlig snøår. September skal egentlig være toppsesong, men dette minner mer om de siste krampetrekningene.  Forholdene for å pådra seg et hissig tilfelle av google-tan er absolutt tilstede.  Men vi var ikke kommet her for å bli brun i halve trynet.

Værmeldingene i New Zealand er like uforutsigbare som en tispe i løpetiden. Her trilles det terninger og blir spådd i saue- innvoller over en lav sko. Dette gjør jakten på godforhold vanskelig. Etter å ha kjørt vekk det siste av snø i Queenstown området fikk vi et innsides tips fra en lokal helt om å dra opp til Arthur’s Pass. Passet ligger ca. ti mil inn i landet fra jordskjelvrammede Chrischurch og har flere anlegg innenfor kort avstand. Etter en deprimerende tur til Chrischurch, som bokstavelig talt er jevnet med jorden og avstengt for alt annet enn trailere med murstein, dro vi opp mot passet. I det vi nærmer oss ski områdene begynner det å dryppe. Med litt dårlig magefølelse kryper vi oss sammen i bilen og håper på snø på toppene etter en natts søvn.

Å sove på det fikk ny betydning. Blå himmel og nesten ingen vind møter oss i det vi kaster skyvedøren til side på bilen. I frykt for at bilen skal stå fast på vei opp haiker vi med en Kiwi som viser seg å ha vunnet masse surfekonkurranser en gang på begynnelsen av 80-tallet.

Broken River er en ”Club Field”. Det vil si at det er en gjeng med ildsjeler som har samlet inn penger og bygget anlegget i gammel Gerhardsen stil, med hjelp av noen rike investorer og god dugnadsånd. Dette bærer anlegget preg av. Første heisen er en hjemmelaget kasse på noen skinner som tar deg opp til billett luken. Derfra må du gå ”the thousen steps” for å komme opp til bunnheisen. Her er det ikke stolheis eller t-krok. Sammen med heiskortet får du utdelt en klatresele med en krok i enden som du skal feste på et tau som trekker deg opp. Litt pinlig at vi fikk instruksjoner av en ringrev i godt over pensjonsalder.

En skiinstruktør forteller oss at dette er det femte største dumpet på hele sesongen. Jeg vil ikke karakterisere det som et dump, men det er mer enn nok til at vi får teste det morsomme terrenget. Hele området er fult av renner som kan nåes innen en 15 minutters trask. Perfekt for den Skandinaviske mafiaen. New Zealand har mer å by på enn Ringenes Herre og kiwi.

   


Kontakt