Oh Canada
Skrevet av
13.01.2015


Etter vårt mest travle semester på NTNU, benyttet jeg, Christopher og Victoria juleferien til å dra på en måneds campingferie til Canada. Planen var å treffe Marcus og Jenny, leie bobil, kjøre masse puddersnø og gå så mange høydemetre som mulig selv. Det klarte vi.

8/12-12/12: Jeg skrev ferdig den siste skoleoppgaven hos Marcus og Jenny i Vancouver, før jeg og Christopher dro til Whistler for å teste forholdene. Til tross for uvanlig lite snø for årstiden, var det mye gøy å leke seg i for sulteforete studenter.

Bilder: Christopher i Jersey Cream, Whistler.

Bilde: Christopher foran beistet av en bobil. Finn bikkjen.

 

13/12-16/12: Vi henter bobilen og setter kursen østover mot Revelstoke og Roger’s Pass. Desverre har stormen som traff noen dager før smeltet snøen opp til 2000moh, og alt under tregrensen har blitt forvandlet til klink is. Etter et par halvdesperate forsøk finner vi fin snø rundt Balu Pass og i Revelstoke.

IMG_5529 IMG_5546 IMG_5589

Bilder: Marcus i Revelstoke (t.v. og i midten) og i Balu Pass (t.h.).

IMG_5605 IMG_5643 IMG_5518

Bilder: Nydelig utsikt og snø (med overflaterim) i Balu Pass (t.v.). Sjølportrett (i midten).

 

17/12: Reisedag. Kjører til Duffey Lake. Rykter om mye snø. Løgn. Blir matforgiftet på Taco bell.

Bilde: Taco Bell i Kamloops.

18/12-20/12: Etter å ha våknet til dagslys ved Duffey Lake innser vi at vi har blitt lurt. Ryktene om mengder med snø får sin naturlige falsifikasjon når vi ser skogbunnen i veikanten. Vi bestemmer oss for å prøve lykken allikevel, og setter oppover Mt. Chief Pascal. Etter 500 høydemetre med skiene på sekken(!), banning og svetting blir vi alvorlig belønnet med snø og fantastisk terreng. Earn your turns har fått en ny betydning.

IMG_5674

Bilde: Belønning for strevet på Mt. Chief Pascal.

   

Bilder: Christopher i fint driv.

Bilder: Der finnes nok puter rundt Duffey Lake.

22/12-3/1: Vi får nyss om at snøen atter har begynt å falle i Roger’s Pass og drar østover igjen. I mellomtiden har vi plukket opp Jenny og Victoria som kom etter. Mens vi var på vestkysten hadde alt overflaterimet (engelsk: surface hoar) på snøen rundt Roger’s Pass blitt begravet av nesten en meter nysnø. Naturlig nok skjøt skredfaren i taket, og vi ble tvunget til å ta veldig konservative rutevalg. Det var dessuten ingen tegn til at skredforholdene skulle bli bedre med det første. Flere lokale snakket om “It’s gonna be one of those years”, og skredvarselet advarte med “(…) this layer should have you tip-toeing around the mountains”. Vel vitende om at vi potensielt har mange fine år igjen å leve, bestemte vi oss for å holde oss for å holde oss unna eksponert terreng resten av turen. Vi fikk allikevel helt fantastisk kjøring som jo må sies å være i verdensklasse.

  

Bilder: Forholdene ble etter hvert veldig gode til tross for høy skredfare.

  

Bilder: Mye lekekjøring rundt Roger’s Pass. Her på Grizzly Shoulder.

Bilde: Mye snø i Roger’s Pass og få om beinet. Jeg trivdes.

Bilder: Julegrøt i bobilen (t.v.). Jenny lager julemiddag (t.h.). Oppvasken hopet seg opp da Jenny dro.

Bilder: Home sweet home (t.v.). På vei ned Christmas Trees på Julaften (t.h.). Sir McDonald i bakgrunnen.

Bilde: En sjelden klarværsdag.

Bilder: Marcus og Christopher jibber det nedlagte pensjonatet i Roger’s Pass.

Bilde: Høyt over Grizzly Shoulder og Puff Daddy.

Bilde: Mushroom People må sies å være et av høydepunktene på turen. Marcus og Christopher dro her fire dager på rad.

 

Bilder: Christopher (t.v.) og Marcus (t.h.) i Mushroom People.

Bilde: Meg på Grizzly Shoulder. Fotograf: Victoria Isern.

Bilde: Fjelltelegrafen var her.

Kan ikke si annet enn at Canada infridde til de grader, og at jeg gjerne gjør det igjen. Følg med senere for Christopher sin film fra turen.

Over og ut.

 


One Comment