Nordsiden av Ytstevasshornet/Holetindane
Skrevet av
31.03.2016


Bilde: Sunnmørsalper i solnedgang.

 

Det hele begynte en kald dag i Januar. Etter en treg sesongstart var jeg og Victoria på tur på Ytstevasshornet. Skisentrene på Sunnmøre hadde bare delvis åpnet, og vi dro på tur mest fordi Ytstevasshornet var en av de få stedene med snø. Det var den tiden av året hvor solen aldri kommer høyt nok på himmelen til å varme, og skumringen varer hele dagen. Fra toppen skuet vi utover det snøfattige landskapet. Victoria var opptatt med å drikke te for å holde varmen, mens jeg utnyttet muligheten til å klatre litt lenger ut på ryggen.

 

Bilde: Artikkelforfatteren får øye på linjen for første gang. (Foto: Victoria Isern).

 

Fra ryggen fikk jeg øye på en rampe som ledet inn i den bratte nordsiden. Jeg ble nyskjerrig, og klatret lenger ut på kanten. Rampen ledet inn i en trang renne, etterfulgt av et snøfelt, et klippebånd, og et siste snøfelt, før siden flatet ut langt der nede. Jeg kjente iveren bre seg. Kunne det gå?

 

Bilde: Den potensielle linjen begynner i venstre side av bildet, og følger rennesystemene nedover.

 

En gråværsdag senere fikk jeg sett på linjen nedenfra. Det nederste klippebåndet kunne se ut som det holdt snø nok til å danne en slags renne, men snødekket var tynt. Det var tidlig på sesongen.

 

Bilde: Nordsiden av Ytstevasshornet sett fra Fjellsetra, med linjen markert i rødt.

 

Vel to måneder senere var vinteren godt i gang. Østlendingene hadde dratt på High Camp og snødekket blitt dypt. Linjen hadde vært i bakhodet mitt hele sesongen, og endelig så det ut til at stjernene, månen og solen sto i riktig posisjon for at linjen kunne vurderes. Selv om den ikke er kjempebratt, er eksponeringen veldig reell. Hvis noe som helst sklir ut får du en rutsjetur som du sent vil glemme. Terrengfelle blir en underdrivelse.

 

Bilde: Fjelltelegrafens egen Christopher Lange.

 

Jeg hadde fortalt om prosjektet til Christopher Lange. Lange, som er selvutnevnt kunstfotograf, medtelegrafist, og pusher av sukkerholdig energidrikk, var giret. Lange lever stort sett etter filosofien om at hvis det ikke er fett, da er det ikke vits i. Han mener også at utsagnet “god trening” er en dårlig unnskyldning for at det er kjipt, og at hvis du har techbindinger så kjører du ikke hardt nok. Jeg tok det derfor som et kompliment at han ville være med, selv om jeg hadde techbindinger.

 

Bilde: Fra et forsøk på å sjekke forhold kvelden før. Som vanlig tok kunsten overhånd. (Foto: Christopher Lange).

 

Etter å ha studert forholdene i siden nøye i kikkert la vi i vei fra parkeringen ved Svartevatnet. Selv om de foregående ukenes vindkuler både fra sørøst og nordvest hadde satt sitt preg på snøen de fleste steder, hadde vi et håp om at snøen lå skjermet i bollen, som utgjorde øvre del av nordveggen. Det siste vi ville ha var ustabil pappsnø.

 

Bilde: Anmarsj på pappsnø med deilig utsikt. Artikkelforfatter med techbindinger. (Foto: Christopher Lange).

 

Etter å ha gått på feller opp den nokså bratte sørsiden, befant vi oss på toppen av linjen. Det var på tide å droppe inn. Ettersom vi ikke visste sikkert om det lå nok snø hele veien ned hadde vi med isøkser og stegjern for å kunne klatre opp igjen. Tauet hadde vi lagt igjen i bilen av mindre åpenbare årsaker. Vi satte utfor.

Som vi hadde håpet var snøen i nordveggen skjermet for vindens herjinger. Den virket stabil og var myk. Rampen, som ledet inn i nordveggen, var deilig cruising i eksponert terreng. Som et lite stykke Chamonix. Vi visste fra før at linjen hadde to crux, nemlig inngangen til rennene. Den første inngangen var egentlig toppen av en frossen foss, og var nå dekket med is. Pokker. Dessuten var den blind ovenfra. Lange tok frem en isøks, mens jeg akket meg over å ha lagt igjen tauet. Da vi kom helt ned til fossen så vi, til vår lettelse, en liten stripe snø som ledet inn i rennen.

 

Bilde: Lange i godt driv ned den første rennen.

 

Vi fortsatte videre ned mellomflanken med et dypt ønske om å slippe å klatre opp igjen ved neste renne. Også her var inngangen omkranset av is, men denne hadde en tydelig inngang som lot seg forsere enklere enn den første. Etter noen hoppsvinger var vi ute. Lett til sinns kunne vi fortsette ned til dalbunnen.

Smørblide sto vi der, med haiketommelen ute og kikket opp på linjen vår. Lange sa at “det hadde ikke vært like gøy hvis vi visste at det gikk”. Jeg var enig. Det smakte godt med øl den kvelden.

 

Kort om turen

Himmelretning: N + S

Høydeforskjell: ↑ 800 m, ↓ 1200m

En veldig fin tur som kan anbefales. Bør absolutt ikke kjøres med mindre det er helt trygge skredforhold.

Praktisk: Det kan være lurt å sette igjen en bil på Hole hvis en ikke vil haike. Eventuelt kan man traversere hardt høyre tilbake til Svartevatnet.

Utstyr: Ved harde forhold vil en trenge stegjern og isøks for å komme seg opp sørsiden til toppen av linjen. Ved lite snø kan det også være lurt å ha med et tau og noen isskruer (og abalakovkrok) for å komme seg inn i rennene.

 

Illustrasjon: Ruten tegnet inn etter beste evne, pluss-minus et par kickturns.


Kontakt