Motor-Island?
Skrevet av
28.01.2020


Jeepen vi brukte til å kjøre rundt Island.

-Hva i alle dager?
Victoria så spørrende på meg mens vi stirret på firehjulstrekkeren som kom rullende forbi oss. Selv om jeg kanskje ikke var helt overrasket må jeg si at jeg ble tatt litt på sengen. Vi befant oss nemlig på 1000 meter over havet, på en isbre, på Island. Og vi var på skitur.

Kunstner: Vetle O’Shaugnessy

Det var i året 2015 at Fjelltelegraf-høvding Asbjørn Hellås fikk trykket opp et begrenset antall eksklusive t-skjorter med teksten “Føkk snøskuter”. Det politiske Norge var den gang midt i en debatt om hvorvidt man skulle tillate motorisert ferdsel i utmark. Det ble pekt til Alpene, Canada og Island, hvor motorisert ferdsel en gang hadde gitt turistnæringen en etterlengtet boom. Nå ville politikerene få til det samme i Norge. Vi var klare i talen – Føkk snøskuter!

Selv om det heldigvis har vært lite utvikling på denne fronten i Norge siden 2015, er debatten fremdeles aktuell. I Mai 2019 var Vic og jeg på tur til Island. Som telegrafist fikk jeg dermed muligheten til å smake litt på hvordan et Norge med frislipp av motorisert ferdsel kan være.

Snæfellsjøkull
Fjellet Snæfellsjøkull ligger helt vest på Island, og er først og fremst berømt for å skjule en portal til jordens indre (ref. Jules Vernes roman). Den portalen fant ikke vi, men vi fant imidlertid den tidligere nevnte firehjulstrekkeren på tusen meter over havet. Firehjulstrekkere av den typen på Island kalles gjerne Arctic Trucks, og har som regel gjennomgått en ombygging for å få plass til større hjul, for igjen kunne kjøre i dyp snø. Tøft spør du meg, unødvendig spør du andre.

Toppen på Snæfellsjøkull ligger på 1446moh, går over en isbre, og krever klatring med stegjern og isøks for å nå toppen. En alpin topp der altså. På Island er været dessuten som regel heftig, så en bestigning er ikke dagligdags. Vi var heldige med været og måtte kun dele toppen med en firehjulstrekker og en gjeng på snøskuter.

Victoria på vei opp Snæfellsjøkull (1446moh). Dekksporene gjorde det enklere å gå på feller.
Undertegnede på vei ned. Bilde: Victoria Isern.

Hildarfjell
Akureyri er den nest største byen på Island, og befinner seg på nordsiden av øyen. Ti minutter unna ligger Hildarfjell. Et skisenter, som dessverre nå var stengt for sesongen. Fra parkeringen så vi en renne som strakte seg fra toppen. Den var fin, og vi bestemte oss for å prøve. Siden heisene var stengt ble det feller. Bortsett fra en gjeng på snøskuter som suste forbi var vi alene på toppen, og vi fikk nydelig skikjøring i rennen som fremdeles hadde litt ettermiddagssol.

Bilde: Victoria Isern.
Utsikt fra Hildarfjell mot Akureyri. Bilde: Victoria Isern.
Vic på vei ned rennen fra Hildarfjell.

Vel nede fra rennen ble vi sittende å lage middag i solen. Vi parkerte ved siden av en Land Rover Defender, som jeg tilfeldigvis hadde lyst til å se nærmere på. Etter en stund kom eieren av Land Roveren, og presenterte seg som Mathieu Hullinger – en sveitser som hadde kjørt fra Sveits til Danmark, tatt fergen over til Island, og nå skulle farte rundt på øyen i to måneder for å kjøre ski og bil. Han forklarte at han hadde fått skyss av skutergutta, og dermed hadde fått et ekstra run. Vi ble umiddelbart gode venner, og slo følge videre.

Mathieu Hullinger lager middag i Defenderen sin.

Trollhalvøya
Det kanskje mest berømte skiområdet på Island ligger helt i nord, på Trollhalvøya. Det var også her det fantes mest snø så sent på sesongen. I jakt på brattere linjer så vi oss ut en topp rett ved Siglufjordur, helt nord på halvøya. Fra parkeringen kunne vi skimte det som så ut som en varde på toppen. Vi satte i gang.

Etter mange høydemeter med bæring på gress, fellegåing, og stegjernstråkking, var vi til slutt på toppen. Utsikten var rett og slett ganske så sinnsykt der vi stirret ut i kaldeste nord-Atlanteren. Skulle tro man ble vant til sånt av å bo i Norge, men den gang ei. Det man derimot blir vant til i Norge er at hver topp har en varde av stein. Varden på denne toppen var imidlertid av det mer moderne slaget, og hadde teksten “Viking Heliskiing” . Varden var et landingsmerke for den lokale helioperatøren, og toppen en av de faste turene. Sesongen var uansett forbi for jernfuglene, og vi tenkte ikke noe mer på dem der vi kjørte i deilig vårslusj fra den pyramideformete toppen.

Vic leder an med Siglufjordur i bakgrunnen.
Mathieu på sin første Islandstopp.
Mathieu med Nord-Atlanteren i bakgrunnen.
Vic i godt driv.
Mathieu gir gass.

Motor?
Så tilbake til saken. For en skikjører er tanken om motorisert ferdsel i utmark fristende. Mindre trasking og mer skikjøring. Rent klimamessig er ideen selvfølgelig forkastelig i 2020, men til syvende og sist er vi alle hyklere, og rent teoretisk vil vi kanskje en gang i fremtiden løse det hele med CO2-fangst, hydrogen som energibærer og kjernekraft. Det som er mer interessant er om introduksjon av motorisert ferdsel i fjellet vil kunne fjerne noe av det som gjør at mange av oss til en hver tid lengter hit, nemlig stillhet, urørt natur, og eventyr.

Island er på mange måter likt Norge rent geografisk. Vi har ikke like store og utilgjengelige arealer som Canada, vi har fjell hvor vi ikke trenger helikopter for å nå toppen, og vi har sårbar natur. Men på Island har det vært frislipp så lenge at dette har blitt en del av kulturen. Der er vi ikke i Norge.

Og for å svare på tiltale:
– Ja, vi kjørte firehjulstrekker på Island.
– Ja, jeg digget det.
– Ja, jeg kunne tenke meg å kjøre bil på isbre.
– Ja, jeg kunne tenke meg skuterskyss.
– Ja, jeg kunne tenke meg å fly helikopter.
– Nei, vi trenger ikke dette i Norge (bortsett fra firehjulstrekkeren).

Og Island er kult!

Mathieu nyter geotermisk oppvarmet sjøvann i Husavik.
Vic på en svingete fjellvei på sør på Island.
Vi bodde stort sett i telt.
Island er vilt!

Kontakt